Mental mestring i koronaens tid

Når ørene våre fylles med alle de fysiske grensene og hensyn knyttet til korona, er det i den mentale virkeligheten at den store testen foregår.

Når familier må være sammen hver time av døgnet, uten de vanlige avledninger som jobb, skole, barnehage, trening, helgeturen til Riga, spahelga på Rømskog, elitekampen, frisørtimen, bursdagsselskap og alt annet du kan fylle inn selv som passer din normale hverdag. Nå må du tåle det aktive barnet som vil ha oppmerksomheten din minimum 15 timer i døgnet og forventer at du erstatter barnehagen med aktiviteter som er like morsomme som å rulle seg i våt sand eller lekesloss med kameraten.

Ungdommen som vanligvis tåler deg 5 minutter daglig, må nå forholde seg til deg til alle måltider og all tiden imellom brødskivene. Paret som er usikre på om de ønsker å være «oss» eller bare «meg», må nå sitte på hver sin PC hjemme i stua. Og når det koker, kan ikke den ene stikke på hytta eller til venninnen i nabokommunen. Her er det bare å håpe på at den ene har såkalt «livsnødvendig» yrke.

Og hva med partneren som nå er på jobb 24/7 og overlater både barn og bestemor til den ene som nå har hjemmekontor. Hvor lykkelig er er kona eller gubben til den som nå med god samvittighet kan være på jobb hele døgnet for å redde oss fra koronahelvetet? Helter trenger også helter!

Så er det de som liker å denge på andre i familien. Som sørger for at de andre i familien «går på nåler» eller er i konstant beredskap som vi sier på fagspråket. Familier som vanligvis har noen timer pause fra hverandre daglig hvor de kan puste ut. Nå er de isolert i sitt eget hus, uten engang «nabokjerringa» til å følge med. Her snakker vi om potensielle livsfarlige situasjoner, som nå har helt nye rammer for «det ulovlige».

For noen er den mentale hverdagen nå mer behagelig. Ikke noe mas om å øve seg i sosiale arenaer, møte opp på skolen eller sitte mindre i sofaen. Dessverre er disse de siste som har godt av det nye Norge. Her må vi bare håpe at viruset raskt kommer under kontroll, slik at «pausen» opphører.

Så har vi det voksne barnet som har mor eller far på sykehjem, og som et kort øyeblikk kjente på friheten fra klesvask og de forpliktende besøkene. Den følelsen ble raskt erstattet av frykten for aldri å se sin kjære forelder igjen ... Og de som tenkte at familien nå kunne hjelpe hverandre i hverdagen med måltider, handling og lufte bikkja, eller kanskje ta en skogstur midt på en solfylt dag, oppdaget fort hvordan skoler og arbeidsplasser sin frykt for at du «sløver'n» sørget for uartige tider for innsjekking og kontroll. Så kjære søster og bror, vi deltar nå i OL i mental mestring. Pust med magen, behandle folk rundt deg godt og be om mental førstehjelp før det er for sent!

Alarmtelefonen for barn og unge 116111Mental helse 116123Vold- og overgrepslinjen 116006

Laila Durrani

Leder av Hovedutvalg for oppvekst Lillestrøm kommune/FamilieterapeutDette innlegget stod på trykk i Indre Akershus Blad 20.3.2020